Eina Sportsklubb tilbyr aktivitet innenfor idrettene fotball, ski, taekwondo og turn. I tillegg arrangeres det flere ulike tilbud som alle medlemmene kan delta på; korte og lange turer til fots eller på sykkel, stolpejakt og Eina-trippelen. Eina Sportsklubb skal være en god, trygg og utviklende klubb å tilbringe tiden i. Aktiviteten er i all hovedsak foreldredrevet.
Eina SK baserer sin aktivitet på felles vedtatte aktivitetsverdier for norsk idrett: Idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet
Klubben vår drives etter idrettens organisasjonsverdier: Frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd
Eina SK´s visjon: Eina SK – for ALLE
Virksomhetside: Eina SK – flest mulig, lengst mulig
Historie
Eina Idrettslag, Einastrand Idrettslag ble i 2006 slått sammen til Eina Sportsklubb.
Videre kan du lese om Eina Idrettslag og Einastrand Idrettslag sin historie.
Eina Idrettslag
Et utdrag fra Ødegaard S., Austarheim H.M.L. og Bækkelund B. Totens bygdebok V EINA Folk og liv i hus, gard og grend (1998) Stiftelsen Toten økomuseum og historielag
Eina Idrettslag ble stiftet i 1907, året etter at det ble stiftet idrettslag i Kolbu.
Laget drev i alle fall med langrenn, hopp og fotball i den første fasen. Bakker som ble brukt var Amerikabakken, Åsbakken, Sundsbakken og Tollefsrudhaugen.
I 1923 ble laget innmeldt i Landsforbundet for idrett (senere Norges idrettsforbund). Det ble stiftet mange idrettslag i de vanskelige 20- og 30-åra. Det var lite penger, og arbeidsledighet og tvangsauksjoner var utbredt. Klassemotsetningene var også høylydte på denne tida, og konfliktene forplantet seg til idrettsmiljøet. Arbeidernes idrettslag (AIL) ble stiftet i 1924, og i åra som fulgte var det skarpe konflikter mellom de to idrettsforbundene. Arvid Borglund (f 1924) forteller at om det ikke gikk så hardt for seg på Eina, som feks i Oslo, så merket de også konflikten her: «Je trur nok at det gikk vældig fredelig for seg her på Eina mot for det gjorde mange andre plasser. I bya for eksempel var det jo vældig harde konfrontasjoner. Men det var jo slik da, at hvis du rundt 1930 hadde tulle deg borti AIL, da fekk du itte starte i Eina idrettslag. Så alvorlig var det.»
I 1930-åra gjorde laget seg mest bemerket innen friidrett. I 1934 vant Eina Totenbygdenes idrettslag friidrettsstevne på Skreia.
Hvert år ble det arrangert «gubberenn», hvor alle aldersklasser var representert. Langrennet fra Eina hotell foregikk først, og hopprennet i Kvernhaugbakken etterpå. Eina hornmusikk underholdt i bakken, og om kvelden ble det holdt felles premieutdeling og basar på Eina hotell. «Det blev besluttet å forsøke en ny klasseinndeling, således at det blir en raserklasse og en kuffertklasse – ellers ble klasseinndelingen som foregående år, med unntakelse av dameklassen som ble delt i den gifte og ugifte klasse» (styremøte 14/2 1935). På basaren, som foregikk både lørdag og søndag, underholdt Eina mannskor. Foredragsholder var infanterikaptein Nettum som snakket om «idretten generelt og om plikten til å drive idrett, øve, pleie og trene sitt legeme» og «ifølge lægers statistikk var gjennemsnittsalderen høiere hos idrettsfolk enn hos de som fordriver sin fritid med å fly på kino, teatre, sitte sammen og røke, spille kort og denslags».
I 1934 ble laget anmodet av Forbundet om å holde svømmestevne i forbindelse med propaganda for svømmesaken. Landets beste svømmere deltok, og stevnet ble en knallsukse. I 1935 stilte forpakteren av meieriet, Harald Husebye, seg i spissen for en svømmegruppe. Han hadde kontakt med svømmeklubben «Speed» i Oslo, som kom til svømmestevner og holdt oppvisninger på Eina. Laget hadde stupetårn. Det ble holdt flere svømmekurs og livredningskurs fram til krigen.
I 1938 begynte arbeidet med å skaffe laget en idrettsplass. Vistemyra i sentrum ble vurdert og forkastet. Blilie var et annet alternativ, og laget fikk kjøpt 14 mål grunn til kr. 2400, i 1945. Medlemmene utførte mye av arbeidet på dugnad. På denne tida hadde laget ca. 70-80 medlemmer. Ei AT-brakke fra Skreia ble revet ned og bygd opp igjen som klubbhus.
Krigen satte en stopper for den organiserte idretten i Norge, da organisasjonene gikk i mot at idretten skulle nazifiseres, og la ned foreningsaktiviteten. På Eina foregikk det likevel idrettsaktivitet i mindre organiserte former. Både ski, skøyter og fotball var en naturlig del av ungenes lek og moro. Høsten 1945 arrangerte Eina IL orienteringsløp, «Fredsmarsjen». Like etter krigen ble det også arrangert stafett mellom Eina idrettslag, Eina sportsklubb (som holdt til ved Sætra og senere gikk inn i Eina IL), og «Kvikk», den lokale klubben fra Blilie-, Blien- og Midtbugrenda. Arvid Borglund har forklaringen på hvorfor Blilie-, Blien- og Midtbugrenda hadde egen klubb: «dom hadde jo tæl et fotbållag på hår ta dæssa Midtbu-garda».
Turning har hatt stor oppslutning fra 1970-åra, helt opp i 150 aktive. Ski er imidlertid den aktiviteten som har holdt seg jevnt helt fra lagets start og fram til i dag. Det ble gjort forsøk på å danne et større skilag sammen med Einastrand IL. I 1950 Eina skilag stiftet. På denne tida vant Eina kretsmesterskapet i stafett 4 x 10 km, først på Gjøvik og så på Vistemyra på Eina! Skilaget holdt det bare gående et par-tre år. Arbeidet med ski-idretten på Eina gikk likevel svært bra. Fra begynnelsen av 1970-åra ble «Toten-runden» arrangert, et turrenn på ski mellom Eina og Lensbygda. I 1972 ble det holdt et møte på Thune skole angående anlegg av lysløypenett på Eina. Det var stor interesse for dette og idrettslaget fikk i stand avtale med de aktuelle grunneierne.
I slutten av 1970-åra ble det anlagt nytt idrettsanlegg på Blilie. Anlegget besto av fotballbane, løpebane og klubbhytte. Laget hadde sterk vekst i 1970-åra, både i medlemstall og idrettsgreiner. Fra 1983 leier idrettslaget tilleggsareal på Blilie.
Laget har engasjert seg i oppgaver som ligger utenom de rent idrettslige, men som bidrar til å skape et bedre lokalmiljø. Eksempler på dette er utvidelse av sportshytta på Blilie for å huse Østre Eina barnehage, og pådriver sammen med foreldrerådet på Thune skole for gang- og sykkelsti langs riksvegen fra sentrum til skole.
Einastrand Idrettslag
Et utdrag fra Ødegaard S., Austarheim H.M.L. og Bækkelund B. Totens bygdebok V EINA Folk og liv i hus, gard og grend (1998) Stiftelsen Toten økomuseum og historielag
Fotballen kom til Einastranda med en ferierende Oslo-gutt rundt 1917-19, og ble snart en populær fritidsaktivitet blant guttene på Vestsida. Når de hadde fri fra skole og gardarbeid gikk de gjerne langt for å møtes til fotballkamper. De første åra spilte ungguttene på Vestsida bare fotball med og mot hverandre. Men i 1934 ble det organisert lag for kamper for fotballag fra andre grender og bygder. Guttene fra Vestsida vant både hjemme og borte.
Seirene på fotballbanen inspirerte til å organisere et idrettslag. Det offisielle stiftelsesmøte ble holdt på Strandval 12.januar i 1935.
Den første store oppgaven for det nystiftede Einastrand Idrettslag ble å få istand en permanent idrettsplass. Det ble gjort en avtale med Torstein Thorsbakken på Hanshaugen om kjøp av et jordstykke som hadde vært brukt som beite på garden hans. Selgeren måtte fraskrive seg rett til erstatning for tråkkskader som oppstod når ballen ble sparket over gjerdet og ut på dyrket mark. Til gjengjeld skulle brukerne på Hanshaugen ha rett til å ha restaurant når det var arrangementer på plassen. Laget søkte Sosialdepartementet om 1000 kroner, slik at det praktiske arbeidet med å få anlegget i stand kunne gjøres av arbeidsledig ungdom. Den 15.juni 1935 ble banen prøvd første gang, og St.Hans-aften var det offisiell innvielse med kamp mellom hornmusikken og et sammensatt lag. 250 tilskuere hadde møtt fram for å se på kampen, og etterpå var det dans til Håkon Skogsruds trekkspillmusikk. Fra starten av hadde banen grusdekke, som var ispedd kolstubb fra Eina stasjon. «Vi såg ut som negerer» sier en av veteranene som husker alt støvet. I 1959 ble det bestemt at banen skulle få grasdekke, men dette ble først realisert i 1068. Det første klubbhuset ble bygd i 1937-38. Dette ble revet i 1965, men en del av materialene ble brukt om igjen i den en ny klubbhytte. Det manglet sanitæranlegg, og det gikk ikke lang tid før det ble behov for å bygge et mer tidsmessig klubbhus. Dette prosjektet ble realisert i 1972-73.
Høsten 1935 ble Einastrand Idrettslag innmeldt i fotballkretsen. Dette innebar at spillerne fikk delta i den lokale serien, der de møtte lag som Kolbukameratene, Skreia , Lena, Kapp, Bøverbru, samt lag fra Hadeland, Land og Vardal. Det nystartede Einastrand-laget greide seg bra. I 1937 ble Eivind Johansen fra Raufoss leid inn som trener. Han syklet til Bjørnerud på Østsida og ble hentet der med båt når det skulle være trening.
Krigstida ble en vanskelig periode for Einastrand Idrettslag. Formannen Johannes L. Dotset falt under krigshandlingene på Dovre, og medlemmet Arne T. Amlien falt i Vardal. Idrettslaget og Ungdomslaget samarbeidde om å reise en bauta over de falne.
Sportslig sett ble etterkrigsåra en god periode for Einastrand Idrettslag. Høsten 1949 rykket laget for første gang opp i den lokale 2. divisjonsserien. Her møtte laget sjølveste Raufoss, og over 700 tilskuere møtte fram til kampen. Einastrand tapte 1-4. Det ble flere knepe tap denne sesongen og laget rykket ned i 3.divisjon igjen. I 1951 rykket laget opp igjen til 2.divisjon, og dette året vant Einastrand serien, og kvalifiserte seg til Norgesmesterskapet. Utover i 1950-åra spilte laget periodevis i den lokale 1. divisjonsserien, periodevis i 2. divisjon. Dermed fikk spillerne stadig møte de beste lagene i Mjøs-området. I 1956 fikk Einastrand-laget prøve seg i cupkamp mot Lillestrøm, som hadde vært finalelag året før. Resultatet ble 0-11 til Lillestrøm.
I 1960-åra sank de sportslige resultatene, men det skjedde likevel mye positivt i klubben denne periode. Aktiviteten ble blant annet utvidet med flere lag i aldersbestemte klasser. Høyere aktivitet ble en belastning på grasmatta. Einastrand Idrettslag ønsket derfor å opparbeide to fotballbaner til. Men ettersom den banen de alt hadde lå omgitt av dyrket mark, tillot ikke landbruksmyndighetene videre utbygging her. I stedet ga Statens Skoger slipp på 30 mål jord i Prestmarka. Med tippemidler og tilskudd fra Vestre Toten kommune, ble arbeidet påbegynt rundt 1980. Anlegget stod ferdig i 1989.
Mens arbeidet med nytt stadionanlegg pågikk, begynte idrettslaget å få problemer med å rekruttere nok spillere i de aldersbestemte klassene. Dette førte til samarbeidslag med Eina Idrettslag. I 1990 hadde idrettslagene 8 lag felles, mens Einastrand hadde 3 egne lag. Det ble diskutert sammenslåing, og i utgangspunktet var det stemning for dette i begge lag. Men da lagsledelsen på Østsida fikk greie på at Einastrand Idrettslag arbeidde for å få reist et nytt klubbhus i Prestmarka, stilte de som betingelse for sammenslåing at disse planene ikke skulle realiseres. Dette kravet kunne ikke idrettsmiljøet på Vestsida akseptere. Det nye klubbhuset stod ferdig i 1995.
Fotball har hele tida vært den største idrettsgreina i Einastrand Idrettslag. Men laget har også vært engasjert i skiidrett. Det første offisielle idrettsarrangementet laget var ansvarlig for, var faktisk et skirenn i februar 1935. Ved dette høvet ble det konkurrert både i langrenn og hopp. I 1939 ble det oppsatt en vandrepokal for langrennsstafettlag fra Einastrand Idrettlag og Hågår Skøiteklubb.
I 1945 ble det dannet en egen skigruppe i Einastrand Idrettslag. Det ble tatt kontakt med Bleiken Idrettslag med sikte på å få igang igjen et turløp mellom Hadeland og Toten som hadde vært arrangert før krigen. Dette initiativet førte fram, og Einastrand Idrettslag ble medarrangør i «Kvitingløpet», med start på Bleiken og innkomst ved ungdomslagslokalet Strandval. Fra 1959 og noen år framover ble det arrangert skirenn i «Thomasbakken» med deltakere i alle aldre. I 1979 startet arbeidet med lysløype i tilknytning til fotballanlegget på Hanshaugen. Dette førte til ny oppsving i skiidretten på Vestsida.
Fotball var lenge regnet for å være en mannsidrett, så jentene og kvinnene ble helst stående på sidelinja som heiagjeng. I etterkrigstida ble det dannet et håndballag for kvinner. Dette laget eksisterte bare noen få år. I 1974 ble det startet ei trimgruppe for damer i idrettslagets regi. Midt i 1970-åra ble det også gjort et forsøk på å få igang ei orienteringsgruppe. I 1974 vedtok årsmøtet at laget skulle «eksprimentere» med kvinnefotball, noe som den gangen var forholdsvis nytt. Fotballjentene oppnådde snart gode resultater, og de markerte seg raskt som et av de bedre kvinnelagene i distriktet.
Ved inngangen til 1990-åra hadde Einastrand Idrettslag om lag 500 medlemmer, og oppslutningen om laget i lokalmiljøet har hele tiden vært imponerende.